Epigenetikk - der arv og miljø møtes

Kan besteforeldres atferd i oppveksten påvirke helsen til barn og barnebarn? I denne artikkelen skal vi se på et nokså nytt og spennende forskningsfelt, hvor man forsøker å finne svar på om effekter av miljø og livsstil kan overføres til våre etterkommere

Vi opplever et økende fokus på hva som fremmer og hva som skader helsen vår. Fra ukeblader, avisforsider, reklame og TV-programmer, til helsetidsskrifter og andre profesjonelle aktører, forsøker man å opplyse det norske folk om veien til optimal helse. Avisene, og spesielt forsidene, bugner over av velmenende helseråd. Her kan du lære å spise like hjertevennlig som Bill Clinton, og dermed være føre var med ”krigsdietter.” Flått og overflødige kilo kan fordrives og en perfekt fordøyelse er innen rekkevidde, bare du husker å kjøpe avisen. Hvis du enda ikke har hoppet på karusellen, har helsesirkuset sannsynligvis en avisforside til akkurat ditt behov neste gang du sjekker ved kassa på supermarkedet, midt mellom sjokolade, tobakk og andre fristelser. Hovedpersonen i manesjen ser for det meste ut til å være meg, forbrukeren, som med en heseblesende livsstil forventes å prestere på alle livets arenaer. Og da behøves god helse. Helse selger, og god helse gir status. Pondus er ut, Birken er inn.

Helsen til det norske folk har bedret seg betraktelig på mange områder i løpet av de siste generasjonene takket være blant annet helseopplysning. Gjennom årelang og solid forskning vet vi at våre levevaner påvirker vår fysiske og mentale helse. Har mine vaner imidlertid bare effekt på meg selv, og lever jeg sunt utelukkende for min egen del? På bakgrunn av en rekke observasjoner, forsøk og større studier de senere årene, har man for alvor begynt å stille spørsmål om våre helsevaner også påvirker vårt eget arvemateriale og dermed potensielt våre etterkommere.

"Inn i granskauen"

En av de første spirene til forståelsen av at vi lever mindre for oss selv enn hva man hittil har antatt som genetisk akseptabelt, måtte man av alle steder inn i den norske granskogen for å finne. Kanskje et gunstig utgangspunkt for å revurdere hvem vi er og hva vi lever for. På 1970-tallet oppdaget norske skogforskere, inkludert nåværende leder for Institutt for plante- og miljøvitenskap på Ås, Øystein Johnsen, at den trauste norske grana ikke alltid oppførte seg som forventet. Grantreet kan som kjent ikke løpe fra ytre uheldige påvirkninger, men har en god evne til å tilpasse seg det miljøet det vokser i. Man observerte blant annet at genetisk identiske granfrø, som hadde de samme «foreldrene», ga trær med forskjellig vekstrytme avhengig gig av om opphavet produserte frøene i varme eller kalde år. Effekten på vekstrytmen viste seg å vare livet ut. Frø som dannes under høyere temperatur gir trær som skyter knopp tidligere om våren og setter knopp senere om høsten enn trær som stammer fra frø som dannes i kaldere år. Dette kunne man ikke forklare ut fra klassisk genetisk forståelse. Man har etterhvert kommet til den forståelsen at ytre påvirkninger til en viss grad kan prege frøet i en sensitiv periode under frødannelsen. Vi ser altså at ytre faktorer som «foreldrene» ble utsatt for, satte spor i neste generasjon grantrær. Dette forklarer man ut fra såkalte epigenetiske mekanismer.

Transgenerasjonelle effekter av egen livsstil

Har du tenkt over at selv om alle cellene våre har identisk DNA eller arvemateriale, er de likevel høyst forskjellige i struktur og funksjon. En viktig årsak til dette er at det finnes mekanismer nært knyttet opp til DNA- molekylet som styrer genenes aktivitet. Epigenetiske markører (f.eks. DNA-metylering, histonmodifisering) langs DNA-molekylet kan fortelle gener at de skal skru seg av eller på, eller for eksempel holde en lav profil. Når en celle deler seg, beholdes det samme genuttrykket slik at for eksempel leverceller fortsetter å produsere leverceller og ikke nerveceller eller hudceller. Denne typen «hukommelse» eller epigenetisk arv som overføres fra celle til celle har vært kjent i lengre tid. Man vet også at ytre faktorer kan påvirke de epigenetiske mekanismene og dermed også genene våre. På denne måten blir epigenetikk et møtested mellom arv og miljø. I forbindelse med dannelsen av kjønnsceller og ved befruktningen utviskes de epigenetiske markørene i kjønnscellene slik at fosteret starter utviklingen så å si med «blanke ark». Imidlertid ser det ut som om en del epigenetiske markører slipper igjennom denne utviskingen. På den måten er muligheten til stede for at effekter av miljøpåvirkninger som foreldrene har vært utsatt for, kan overføres til neste generasjon

Dyreforsøk

Å forske på transgenerasjonelle effekter hos mennesker har sine naturlige utfordringer, da slike studier vil ta lang tid å gjennomføre fordi det går mange år mellom hver ny generasjon. Mus og rotter har kortere levetid og mulighetene til å observere flere generasjoner i løpet av relativt kort tid, er derfor tilstede. Det er også etiske dilemmaer knyttet til forskning på mennesker innenfor dette området.

I et dyreforsøk ble 15 dager gamle mus eksponert for et beriket miljø som inkluderte «leker», økt sosial stimulering og frivillig fysisk aktivitet. Kontrollgruppen hadde ikke tilgang til slik «luksus». Man observerte etter en periode at musene som levde i et beriket miljø blant annet hadde bedre hukommelse enn musene i kontrollgruppen. Videre så man at deres avkom også hadde bedre hukommelse, vel og merke kun i den første delen av livet (1). Dette kan tyde på at deres gode livsstil hadde positiv effekt ikke bare på dem selv, men på deres eget avkom.

<